VÅRSTIGEN
Historisk ferdselsvei

Dovrefjell har vært den mest trafikerte fjellovergangen i Norge i historiske tid. Blant de gamle ferdselsårene over dette fjellområdet er Gamle kongeveg den best kjente. Vårstigen, som er en del av denne tradisjonsrike ferdselsvegen, går oppe i den stupbratte lia der Drivdalen er som trangest.

I dag er Vårstigen en av de fineste og mest opplevelsesrike turveier vi har. Den gamle ferdselsveien ligger i Drivdalen mellom Oppdal og Dombås. Du kan starte å gå merket løype (Pilgrimsleden) fra Kongsvold. I sør starter Vårstigen omtrent 3 km nord for Kongsvold, og ender ved Nestasvollan, seks kilometer lengre ned i Drivdalen. Nord for Nestasvollan går stien videre opp i lia igjen, og ender ved Hesthagen.

Se: kart i GoogleMaps. (Åpnes i nytt vindu)

Langs veien har Oppdal historielag satt opp informasjonstavler om Vårstigens historie som ferdselsåre, den gamle gruvedriften, sætrene, flora og fauna. Størstedelen av Vårstigen ligger innenfor Kongsvoll og Drivdalen landskapsvernområder. På denne måten er vegen gitt vern.



Vårstigen er en godt bevart veistrekning, en bit av gamle kongevei, som flere steder var så smal at to ryttere knapt kunne møtes. Bratt var den også. Den var fra først av beregnet for gående og ridende, og da Christian V dro over i 1685, måtte han foreta reisen med ridehest. Men da Fredrik IV kom i 1704, var stien forbedret, og han kunne bruke karjol. Christian VI reiste over Vårstigen i 1733 i firehjuls vogn. Fra hans reise heter det om Vårstigen: «Worstien, der for en fremmed falder heel fryktaktig og besværlig siden Fieldet er brat og græsseligt over den brusende elv, der sees neden fore.»

Knapt noen annen av Norges fjellveier har opp gjennom historien vært like omtalt og fryktet som Vårstigen. Beretningene om strabasiøse ferder og nifse opplevelser for konger, hærførere, pilgrimer og andre veifarende er utallige. Aasmund Olavsson Vinje gikk Vårstigen i 1860 og beskrev den skrøpelige vegen slik i «ferdaminni fraa Sumaren 1860»: «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa».

I 1853 stod det ferdig en helårsvei sprengt ut langs elva, og fra da av ble Vårstigen brukt stort sett bare som setervei. Da Aasmund Olavsson Vinje gikk over Dovrefjell sju år senere, valgte han Vårstigen for å oppleve den beryktede gammelveien.

I vikingetiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleden, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen, og ferdafolket kom fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen først ble tatt i bruk, men at Magnus Lagabøte la «mykje fegods» til Drivstua i 1270, skulle gi en pekepinn. Det skal også finnes en omtale av veien fra 1182. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre.

Nasjonalparken og landskapsvernområdene på Dovrefjell ble opprettet først og fremst på grunn av det unike plantelivet i de kalkrike fjella her. En tur langs med Vårstigen fører oss gjennom en av de mest interessante delene av dette planteparadiset. Men hold ikke øynene åpne bare for fargerike sjeldenheter om vokser på bakken! På den andre sida av dalen viser moskusen seg fram – særlig tidlig på sommeren når fjellbjørkeskogen begynner å grønnes, mens det fortsatt er vinter på de vanlige tilholdsstedene inne på fjellet.

[Tekst hentet fra heftet: Vårstigen på Dovrefjell. Utgitt av Statens vegvesen, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Oppdal kommune]